Hensynsløs

Jeg har i lengre tid tenkt på å kjøpe meg et par billige, høye hæler. Og  da mener jeg HØYE. Jeg synes det ser så utrolig elegant ut. Men jeg har aldri komt meg lengre enn mine maks 3-4cm hæler jeg pleier å gå på byn i. 

Da økonomien er i det trangeste laget for tiden ble plutselig "billig" for dyrt. Og da er det bare en ting å gjøre; ransake alle garderober. Og jeg fant! Et par svarte, ufyselige sko skjullte seg i det ene garderobeskapet. Men utseende var ikke vesentlig, høy hæl var det. Hælen strekker seg vel nesten mot 10cm. Problemet var bare at den også strekker seg 3cm ganger 3cm i bredde og lengde. Altså en j****g kraftig hæl. 

Jeg gikk opp på rommet mitt for å øve meg litt. Det var egentlig ikke noe problem, siden de ikke var særlig bratte. Mens jeg trampet omkring på gulvet, jeg kunne like godt gått med tresko, så bråkete var det, hørte jeg plutselig den umiskjennelige lyden av sint hamster. Den lyden har jeg hørt altfor ofte, ettersom alle hamsterene vi har hatt har sloss med hverandre. Jeg kikket nervøst ned for å se om kanskje en av pelsballene hadde klart å komme seg ut av buret, og jeg kanskje hadde kommet til å tråkke på den. Men nei. Ingen hamster i sikte. Så ser jeg Pappa Dennis stå på to i buret sitt, blikket rettet bestemt mot meg. Jeg sukket i lettelse og gikk bort til buret hans. Men da snudde han bare og gikk og la seg igjen. 

Jeg hadde tydeligvis vekket ham. Han er vant til at jeg ikke tar hensyn om dagene, tv'en står på, jeg snakker og synger osv, men det at jeg skulle trampe rundt så hele gulvet ristet, MIDT på dagen, var uakseptabelt! 

Han var fornærmet hele resten dagen, men jeg gav ham en stor agurkbit som unnskyldning senere.

Onsdag 28.01.09

I dag hadde jeg fint lite å gjøre på. Så hvorfor ikke prøve å komme up to date med bloggen?

Har vært vikar i barnehage i 2 uker og plukket opp det meste av sykdommer som jeg, i motsetning til de som jobber der fast, ikke akkurat er imun mot. Uansett, jeg våknet ei natt og følte meg dritnervøs og stressa. Kaldsvetten rant og jeg ante ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Hva var dette? Jeg hadde da aldeles ingen grunn til å være nervøs når jeg tenkte meg om! Jeg ble litt irritert der jeg lå, fordi magen min var tydeligvis uenig. Jaja, ti minutter senere tuslet jeg utslitt ut fra badet og gikk og la meg igjen. Jeg har ikke hatt spysyke siden jeg var i Tyrkia med mamma. Jeg var 6 år. Hvordan skulle jeg vite hvordan det kjentes? "Ikke rør duer og rotter, de er de største smittebærerne" synes jeg å ha hørt en gang. Jeg må le.

Menmen, over til verdens nusseligste små hamsterballer. Pappa Dennis, stakkar, har hatt litt problemer med øyet sitt de siste ukene. Masse søvn og gugge som gjør at det av og til er helt klistret sammen. Men det har han fått med jevne mellomrom, fortalte Ida, hun som vi fikk dem av. Hun sa vi kunne prøve å bade ham, så vi gjorde det. Hvis dette ikke hjalp, det gjorde det ikke, kunne vi kjøpe øyenrens på dyrebutikken. Det gjorde vi også. Han er heldigvis frisk igjen nå!

Jeg har byttet om bur på dem også, etter at vi flyttet tilbake til leiligheten. Lille Bolle i det høye, og Pappa Dennis i det litt lavere. Lille Bolle, som har fått ganske mye leker buret sitt, trener aktivt i hjulet sitt hver natt, og har tatt av en del gram. Den store grå tennisballen som først kom til oss, er nå blitt en sunn liten hamster!

Pappa Dennis derimot, er en annen historie. Han har løpehjul til disposisjon, men til nå har jeg bare sett ham bruke det som en kort pitstop, før han fortsetter turen til matskåla. Utenom det har han et hus, og en klatrevegg som er blitt til do. Han er reinslig da. Han har forresten hamstra så mye materiale til reiret sitt at han av og til sliter med å komme seg ut av det. Om han kommer ut for å tisse, så feilberegner han av og til tida han trenger på å kave seg ut av reiret. Han prøver å ikke dra med seg hele sulamitten ut av huset, og når han endelig klarer å befri seg fra hamstervatten, er han så tissetrengt at han småløper på en sammenkrøket og klomsete måte bort til doen sin! Søte hamsterballen vår!

Her er forresten noen bilder jeg tok av Pappa Dennis i dag.

Jul 2008

Da var jula over for i år, og ja, jeg vet at jeg har forsømt bloggen! Men man kan ikke leve livet fullt ut om man skal dokumentere alt, vet dere.

Først ute er en oppdatering på våre to ikke fullt så små hamsterballer: De har nå fått navnene Pappa Dennis og Lille Bolle. Disse to som var så superduper gode venner da vi fikk dem er jo selvfølgelig ikke det lenger, da dette passet litt for godt for oss som bare vil ha ett bur stående i vår 34 kvadratmeters mansion. Long story short: Hamsterballene havnet på en en-ukers kur bestående av tvangsforing av antibiotika, da begge to hadde to store åpne kjøttsår hver. Men alt går fint nå. Alle fire sårene er grodd, hamstrene har hver sitt bur og lever i harmoni med seg selv!

Over til noe annet (slapp av, jeg kommer tilbake til hamstrene senere), Marius har jo flytta hjem for jula, og da dro selvsagt jeg med meg et mindre flyttelass og flyttet hjem jeg også! Nå bor vi 3 mennesker, 3 marsvin, 1 katt og 2 hamstre i huset til Mamma og Pappa på Århaug. På julaften kom Piero, Anja, Alf og Mari-Lene. Nesten alle sammen ble selvsagt smittet av influensaen jeg dro med meg i hus da jeg flyttet hjem.

Hamstrene og jeg har det veldig godt her hos Mamma og Pappa. Mamma skjærer daglig opp grønnsaker til svina som hamstrene også nyter godt av. Og jeg har det som plommen i egget når det alltid er mat i kjøleskapet og alting er ryddig rundt meg! Men noe jeg har lagt merke til nå som jeg har bodd her en stund. Jeg har ikke helt klart å sette fingeren på det tidligere, men jeg føler meg betydelig mer hjemme (enten om det er i leiligheten eller på Århaug) når jeg har hamsterballene mine med meg. Det har vel noe å gjøre med at jeg ikke liker å være fra dem lenge om gangen. Jeg savner dem rett og slett for mye! Små koseklumpene mine!

Oppdatering

Ganske mye har skjedd siden sist.

Turbo har også dødd. Jeg aner hvirkelig ikke hva det kan ha vært, siden vi fant ham bare i buret en morgen. Men det virket som om han hadde sovnet fredelig inn. Han hadde øynene sine igjen og lå i reiret sitt.

Marius og jeg hadde lyst på èn ny hamster, og siden vi forklarte situasjonen til hun som driver dyrebutikken vi pleier å gå til, så hadde hun lyst til å gi oss to nye gratis. Vi kikket oss om og kom i snakk med ei annen som jobbet der, hun sa hun hadde to trillrunde dverghamstere hun måtte kvitte seg med, siden hun skulle få seg katt. Vi trengte ikke å tenke oss om engang, de skulle vi ha!

Vi hentet dem i forgårs. Det er en far og en sønn som alltid har bodd sammen, så vi trenger bare å ha ett bur framme. Marius nektet å tro at de kunne være så tykke som eieren hadde sagt. Men da vi skulle hente dem, satte jeg nesten tyggisen i halsen. De var som to grå tennisballer! Og dvergamstere er vanligvis på golfball størrelse.

De er ekstremt tykke, men dette gjør jo selvfølgelig bare at vi faller ena mer for dem. Mer å ta i, mer å være glad i, er det ikke det man sier?

De er som sagt far og sønn. Hun visste ikke nøyaktig hvor gammel faren, som forøvrig hetter Dennis, er. Men hun hadde hatt ham siden juni, og da hadde han allerede vært i butikken en stund. Sønnen, som ikke har noe navn enda, er ca to måneder gammel. (Og er nesten på størrelse med faren)

De er virkelig kjempegode venner, og sover sammen i reiret sitt. Dessuten er de SUPERsøte!

Operasjon #3

Jeg har slitt med en særdeles kranglete og vanskelig tå de siste uhm... nesten tre årene. Skal ikke gå i detaljer men jeg skulle da altså gjøre "et lite inngrep", som det heter så fint, som er en rutineoperasjon.

Jeg har gjort dette to ganger før, første gangen funket ikke lokalbedøvelsen så det var jo ikke en så veldig hyggelig opplevelse. Derfor måtte jeg også gjenta det noen måneder senere. Den neste gangen fikk jeg en utrolig koselig kirurg som forssåvidt var en slik en typisk "rastaman". Jeg fikk MASSE bedøvelse og alt gikk egentlig ganske bra. Men jeg gikk "for sikkerhetsskyld" til fotterapeut noen måneder senere og hun klarte å fucke alt up igjen så here I am.

Jeg fikk time 07.30 en fredagsmorgen. Flott. Jaja, Marius ble med meg på sykehuset og der ble jeg sendt opp i 2. etasje på dagbehandlingen. Hmm, jaja, jeg hadde bare vært på kirurgisk poliklinikk tidligere jeg.

Da jeg kom opp ble jeg hentet av en sykepleier som ledet meg inn på et avlukke med forheng foran. "Her skifter du til dette, klærne dine henger du fra deg i skapet."... Uhhm... uuki, tenkte jeg. Dette var noe nytt, jeg hadde da ikke trengt å skifte klær tidligere. Jeg bare la meg på opperasjonssengen og brettet opp buksa litt, før! Jeg begynte å bli litt nervøs mens jeg skiftet. De visste vel at jeg bare hadde en liten tå å få fikset på?

Da jeg ikke burde ha verdisaker liggende i skapet, måtte jeg gå å levere disse til Marius som satt å ventet i gangen utenfor. Da slo en ny urovekker til: Sykepleieren vendte seg mot Marius og sa "Du kan velge hvor du har lyst å vente, du kan sitte her eller så har vi et venterom inn den døra".... What??? Marius kunne ikke være med?? Jeg følte meg rimelig lurt der jeg sto i min lyseblå sykehuspysj. Ikke nok med det, Marius sa bare at han gikk på skolen imens så skulle jeg ringe når jeg var ferdig. Og på toppen av hele denne altfor kvalmende bløtkaka kl. 08.00 på morgenen, dro han frem mobilen og knipset et bilde av meg bare for å ha foreviget dette øyeblikket!

Etterpå fulgte jeg etter sykepleieren inn på et venterom for oss som var soon to be operated. Der fikk jeg en smertestillende pillecoctail og en stressless jeg kunne vente i. Etter ca ti minutt ble mitt navn ropt opp og jeg reiste meg og snudde meg mot døra. Der stod det 3-4 leger og sykepleiere jeg måtte hilse på og så ble jeg geleidet inn på en operasjonsal der jeg hilste på 2-3 til. Anestesilegen spurte om min "har hatt dårlig effekt av lokalbedøvelse"-kommentar på papirene mine. Jeg fortalte, og hun sa at dette skulle gå fint. Jeg svelget snøftet mitt, og la meg på operasjonsbordet.

Jeg ble bedt om å legge armen min på et armlene der jeg skulle få en sånn sprøyte inn i oppsiden av hånden. Jeg takket Gud for at jeg ikke har sprøyteskrekk der jeg lå å visste at jeg snart kom til å få to til med lokalbedøvelse som er svært ubehagelige. Men samtidig klarte jeg ikke å la vær å bli litt mer avslappet der jeg lå i pysjen med 6-7 personer som alle var der for at min lille tå skulle bli bra igjen.

En dame kom og la en sånn grønn operasjonsduk over meg, festet en pulsmåler-klypeting på fingen min og klistret tre hvite klistre-saker med ledninger på, på brystet mitt. Svært så skikkelig dette skulle være, tenkte jeg. Dette er jo nesten sånt man ser på tv! Tidligere var det bare "opp på sengen, brett opp buksa og ligg stille". Jeg klarte ikke å la vær å bli litt fascinert. Og veldig takknemlig.

"Nå blir du litt susen", sa hun som hadde festet inn-i-hånden-sprøyta og fant frem en sprøyte og presset innholdet inn i hånd-sprøyta. "Susen?", spør jeg og 2-3 sekunder etter kjenner jeg den herlige følelsen du får når du har vært på fest et par-tre timer og begynner å bli VELDIG pratsom.

Kirurgen fortalte hva han kom til å gjøre og jeg hørte bare halveis hetter, jada jada, jeg er veteran, kompis. "Nå kan du gi resten", sa en lege til damen med valiumen. Jeg kjente en dyp takknemlighet ovenfor denne damen.

Lokalbedøvelsen kom, og det ble klippet, skjært, og skrapet. Jeg kjente absolutt ingenting. 15 minutter senere var jeg ferdig. Jeg ble trillet i rullestol til recovery-rommet der jeg måtte vente i en halvtime før jeg fikk gå. Samme sykepleieren som hadde hentet meg inn, fulgte meg også ut og gav meg to sterke smertestillende tabletter før jeg gikk. Disse trengte jeg aldri, lokalbedøvelsen min varte til langt på natt!

Jeg syter slett ikke hvis tåen min må oppereres igjen!

Let it snow, let it snow, let it snow..

Igår kom årets første snø hos oss!
Jeg er mer forkjølt enn jeg har vært på årevis, men who cares når jeg våkner til et hvitt Haugesund sentrum?! Og nei, det er ikke den grå, våte tradisjonelle Haugesunds-slapsen. Det er hvit nysnø som knirker!
Jeg er selvsagt vant til å ikke få en hvit jul lenger, ettersom jeg er født og oppvokst i Haugesund og har bodd her i nesten 20 år. Det var jo snø på julaften da jeg var liten, men hele denne global oppvarming-greia har jo gjort at dette bare forblir gode minner. Im dreaming of a white Christmas, just like the ones I used to know.
Men men, heldigvis er det mye som skal til for å ødelegge julestemningen i familien vår! Vi har hatt to dødsfall i familien på èn uke; Bino og mammas gulleklump Lille Svin, broren til Ikke Fullt Så Lille Svin som da, for de som ikke kom fram til det selv, er marsvin.
Mens jeg, som vender all min overflødige kjærlighet mot min restrerende hamster (som jeg er sjeleglad ikke er et menneske, da hadde han nok endt opp som en av de bortskjemte drittungene på "My Supersweet 16"), overkompenserer mamma med å kjøpe to nye marsvin for hvert som dør. De to nye familiemedlemmene (350 kr hver) er SUPERnusselige og skal hentes i Drammen (1350 kr for togbillett) helgen etter vi kommer hjem fra København. De heter forøvrig Kornelius og Karamell. For de som er interessert kan dere lese mer om svinene på http://stedetmitt.blogspot.com/search/label/Marsvin-nytt.

Nye leker!

Jada, jeg vet det har vært dårlig med oppdateringer i det siste. Leiligheten har da vært uten internett!
Aanyways, det nærmer seg jul med stormskritt nå, og jeg er ferdig med nesten alle julepressangene. Da jeg var på en av mine rundturer på et av de lokale kjøpesentrene, gikk jeg selvfølgelig innom dyrebutikken. Der fant jeg noe jeg simpelten ikke kunne la være å kjøpe til lille turbohamster! Jeg har allerede kjøpt en liten julekrans han kan ha på burdøra si når jeg endelig får pyntet, men jeg syntes det ble for stakkarslig. Så det jeg da altså kjøpte til ham i tillegg, er en julesovesokk. Han fikk jo selvsagt prøvekjøre den og det virket som han stortrivdes i den! Han var særdeles vanskelig å få ut igjen.