Onsdag 28.01.09

I dag hadde jeg fint lite å gjøre på. Så hvorfor ikke prøve å komme up to date med bloggen?

Har vært vikar i barnehage i 2 uker og plukket opp det meste av sykdommer som jeg, i motsetning til de som jobber der fast, ikke akkurat er imun mot. Uansett, jeg våknet ei natt og følte meg dritnervøs og stressa. Kaldsvetten rant og jeg ante ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Hva var dette? Jeg hadde da aldeles ingen grunn til å være nervøs når jeg tenkte meg om! Jeg ble litt irritert der jeg lå, fordi magen min var tydeligvis uenig. Jaja, ti minutter senere tuslet jeg utslitt ut fra badet og gikk og la meg igjen. Jeg har ikke hatt spysyke siden jeg var i Tyrkia med mamma. Jeg var 6 år. Hvordan skulle jeg vite hvordan det kjentes? "Ikke rør duer og rotter, de er de største smittebærerne" synes jeg å ha hørt en gang. Jeg må le.

Menmen, over til verdens nusseligste små hamsterballer. Pappa Dennis, stakkar, har hatt litt problemer med øyet sitt de siste ukene. Masse søvn og gugge som gjør at det av og til er helt klistret sammen. Men det har han fått med jevne mellomrom, fortalte Ida, hun som vi fikk dem av. Hun sa vi kunne prøve å bade ham, så vi gjorde det. Hvis dette ikke hjalp, det gjorde det ikke, kunne vi kjøpe øyenrens på dyrebutikken. Det gjorde vi også. Han er heldigvis frisk igjen nå!

Jeg har byttet om bur på dem også, etter at vi flyttet tilbake til leiligheten. Lille Bolle i det høye, og Pappa Dennis i det litt lavere. Lille Bolle, som har fått ganske mye leker buret sitt, trener aktivt i hjulet sitt hver natt, og har tatt av en del gram. Den store grå tennisballen som først kom til oss, er nå blitt en sunn liten hamster!

Pappa Dennis derimot, er en annen historie. Han har løpehjul til disposisjon, men til nå har jeg bare sett ham bruke det som en kort pitstop, før han fortsetter turen til matskåla. Utenom det har han et hus, og en klatrevegg som er blitt til do. Han er reinslig da. Han har forresten hamstra så mye materiale til reiret sitt at han av og til sliter med å komme seg ut av det. Om han kommer ut for å tisse, så feilberegner han av og til tida han trenger på å kave seg ut av reiret. Han prøver å ikke dra med seg hele sulamitten ut av huset, og når han endelig klarer å befri seg fra hamstervatten, er han så tissetrengt at han småløper på en sammenkrøket og klomsete måte bort til doen sin! Søte hamsterballen vår!

Her er forresten noen bilder jeg tok av Pappa Dennis i dag.

Jul 2008

Da var jula over for i år, og ja, jeg vet at jeg har forsømt bloggen! Men man kan ikke leve livet fullt ut om man skal dokumentere alt, vet dere.

Først ute er en oppdatering på våre to ikke fullt så små hamsterballer: De har nå fått navnene Pappa Dennis og Lille Bolle. Disse to som var så superduper gode venner da vi fikk dem er jo selvfølgelig ikke det lenger, da dette passet litt for godt for oss som bare vil ha ett bur stående i vår 34 kvadratmeters mansion. Long story short: Hamsterballene havnet på en en-ukers kur bestående av tvangsforing av antibiotika, da begge to hadde to store åpne kjøttsår hver. Men alt går fint nå. Alle fire sårene er grodd, hamstrene har hver sitt bur og lever i harmoni med seg selv!

Over til noe annet (slapp av, jeg kommer tilbake til hamstrene senere), Marius har jo flytta hjem for jula, og da dro selvsagt jeg med meg et mindre flyttelass og flyttet hjem jeg også! Nå bor vi 3 mennesker, 3 marsvin, 1 katt og 2 hamstre i huset til Mamma og Pappa på Århaug. På julaften kom Piero, Anja, Alf og Mari-Lene. Nesten alle sammen ble selvsagt smittet av influensaen jeg dro med meg i hus da jeg flyttet hjem.

Hamstrene og jeg har det veldig godt her hos Mamma og Pappa. Mamma skjærer daglig opp grønnsaker til svina som hamstrene også nyter godt av. Og jeg har det som plommen i egget når det alltid er mat i kjøleskapet og alting er ryddig rundt meg! Men noe jeg har lagt merke til nå som jeg har bodd her en stund. Jeg har ikke helt klart å sette fingeren på det tidligere, men jeg føler meg betydelig mer hjemme (enten om det er i leiligheten eller på Århaug) når jeg har hamsterballene mine med meg. Det har vel noe å gjøre med at jeg ikke liker å være fra dem lenge om gangen. Jeg savner dem rett og slett for mye! Små koseklumpene mine!