Oppdatering

Ganske mye har skjedd siden sist.

Turbo har også dødd. Jeg aner hvirkelig ikke hva det kan ha vært, siden vi fant ham bare i buret en morgen. Men det virket som om han hadde sovnet fredelig inn. Han hadde øynene sine igjen og lå i reiret sitt.

Marius og jeg hadde lyst på èn ny hamster, og siden vi forklarte situasjonen til hun som driver dyrebutikken vi pleier å gå til, så hadde hun lyst til å gi oss to nye gratis. Vi kikket oss om og kom i snakk med ei annen som jobbet der, hun sa hun hadde to trillrunde dverghamstere hun måtte kvitte seg med, siden hun skulle få seg katt. Vi trengte ikke å tenke oss om engang, de skulle vi ha!

Vi hentet dem i forgårs. Det er en far og en sønn som alltid har bodd sammen, så vi trenger bare å ha ett bur framme. Marius nektet å tro at de kunne være så tykke som eieren hadde sagt. Men da vi skulle hente dem, satte jeg nesten tyggisen i halsen. De var som to grå tennisballer! Og dvergamstere er vanligvis på golfball størrelse.

De er ekstremt tykke, men dette gjør jo selvfølgelig bare at vi faller ena mer for dem. Mer å ta i, mer å være glad i, er det ikke det man sier?

De er som sagt far og sønn. Hun visste ikke nøyaktig hvor gammel faren, som forøvrig hetter Dennis, er. Men hun hadde hatt ham siden juni, og da hadde han allerede vært i butikken en stund. Sønnen, som ikke har noe navn enda, er ca to måneder gammel. (Og er nesten på størrelse med faren)

De er virkelig kjempegode venner, og sover sammen i reiret sitt. Dessuten er de SUPERsøte!

Operasjon #3

Jeg har slitt med en særdeles kranglete og vanskelig tå de siste uhm... nesten tre årene. Skal ikke gå i detaljer men jeg skulle da altså gjøre "et lite inngrep", som det heter så fint, som er en rutineoperasjon.

Jeg har gjort dette to ganger før, første gangen funket ikke lokalbedøvelsen så det var jo ikke en så veldig hyggelig opplevelse. Derfor måtte jeg også gjenta det noen måneder senere. Den neste gangen fikk jeg en utrolig koselig kirurg som forssåvidt var en slik en typisk "rastaman". Jeg fikk MASSE bedøvelse og alt gikk egentlig ganske bra. Men jeg gikk "for sikkerhetsskyld" til fotterapeut noen måneder senere og hun klarte å fucke alt up igjen så here I am.

Jeg fikk time 07.30 en fredagsmorgen. Flott. Jaja, Marius ble med meg på sykehuset og der ble jeg sendt opp i 2. etasje på dagbehandlingen. Hmm, jaja, jeg hadde bare vært på kirurgisk poliklinikk tidligere jeg.

Da jeg kom opp ble jeg hentet av en sykepleier som ledet meg inn på et avlukke med forheng foran. "Her skifter du til dette, klærne dine henger du fra deg i skapet."... Uhhm... uuki, tenkte jeg. Dette var noe nytt, jeg hadde da ikke trengt å skifte klær tidligere. Jeg bare la meg på opperasjonssengen og brettet opp buksa litt, før! Jeg begynte å bli litt nervøs mens jeg skiftet. De visste vel at jeg bare hadde en liten tå å få fikset på?

Da jeg ikke burde ha verdisaker liggende i skapet, måtte jeg gå å levere disse til Marius som satt å ventet i gangen utenfor. Da slo en ny urovekker til: Sykepleieren vendte seg mot Marius og sa "Du kan velge hvor du har lyst å vente, du kan sitte her eller så har vi et venterom inn den døra".... What??? Marius kunne ikke være med?? Jeg følte meg rimelig lurt der jeg sto i min lyseblå sykehuspysj. Ikke nok med det, Marius sa bare at han gikk på skolen imens så skulle jeg ringe når jeg var ferdig. Og på toppen av hele denne altfor kvalmende bløtkaka kl. 08.00 på morgenen, dro han frem mobilen og knipset et bilde av meg bare for å ha foreviget dette øyeblikket!

Etterpå fulgte jeg etter sykepleieren inn på et venterom for oss som var soon to be operated. Der fikk jeg en smertestillende pillecoctail og en stressless jeg kunne vente i. Etter ca ti minutt ble mitt navn ropt opp og jeg reiste meg og snudde meg mot døra. Der stod det 3-4 leger og sykepleiere jeg måtte hilse på og så ble jeg geleidet inn på en operasjonsal der jeg hilste på 2-3 til. Anestesilegen spurte om min "har hatt dårlig effekt av lokalbedøvelse"-kommentar på papirene mine. Jeg fortalte, og hun sa at dette skulle gå fint. Jeg svelget snøftet mitt, og la meg på operasjonsbordet.

Jeg ble bedt om å legge armen min på et armlene der jeg skulle få en sånn sprøyte inn i oppsiden av hånden. Jeg takket Gud for at jeg ikke har sprøyteskrekk der jeg lå å visste at jeg snart kom til å få to til med lokalbedøvelse som er svært ubehagelige. Men samtidig klarte jeg ikke å la vær å bli litt mer avslappet der jeg lå i pysjen med 6-7 personer som alle var der for at min lille tå skulle bli bra igjen.

En dame kom og la en sånn grønn operasjonsduk over meg, festet en pulsmåler-klypeting på fingen min og klistret tre hvite klistre-saker med ledninger på, på brystet mitt. Svært så skikkelig dette skulle være, tenkte jeg. Dette er jo nesten sånt man ser på tv! Tidligere var det bare "opp på sengen, brett opp buksa og ligg stille". Jeg klarte ikke å la vær å bli litt fascinert. Og veldig takknemlig.

"Nå blir du litt susen", sa hun som hadde festet inn-i-hånden-sprøyta og fant frem en sprøyte og presset innholdet inn i hånd-sprøyta. "Susen?", spør jeg og 2-3 sekunder etter kjenner jeg den herlige følelsen du får når du har vært på fest et par-tre timer og begynner å bli VELDIG pratsom.

Kirurgen fortalte hva han kom til å gjøre og jeg hørte bare halveis hetter, jada jada, jeg er veteran, kompis. "Nå kan du gi resten", sa en lege til damen med valiumen. Jeg kjente en dyp takknemlighet ovenfor denne damen.

Lokalbedøvelsen kom, og det ble klippet, skjært, og skrapet. Jeg kjente absolutt ingenting. 15 minutter senere var jeg ferdig. Jeg ble trillet i rullestol til recovery-rommet der jeg måtte vente i en halvtime før jeg fikk gå. Samme sykepleieren som hadde hentet meg inn, fulgte meg også ut og gav meg to sterke smertestillende tabletter før jeg gikk. Disse trengte jeg aldri, lokalbedøvelsen min varte til langt på natt!

Jeg syter slett ikke hvis tåen min må oppereres igjen!

Let it snow, let it snow, let it snow..

Igår kom årets første snø hos oss!
Jeg er mer forkjølt enn jeg har vært på årevis, men who cares når jeg våkner til et hvitt Haugesund sentrum?! Og nei, det er ikke den grå, våte tradisjonelle Haugesunds-slapsen. Det er hvit nysnø som knirker!
Jeg er selvsagt vant til å ikke få en hvit jul lenger, ettersom jeg er født og oppvokst i Haugesund og har bodd her i nesten 20 år. Det var jo snø på julaften da jeg var liten, men hele denne global oppvarming-greia har jo gjort at dette bare forblir gode minner. Im dreaming of a white Christmas, just like the ones I used to know.
Men men, heldigvis er det mye som skal til for å ødelegge julestemningen i familien vår! Vi har hatt to dødsfall i familien på èn uke; Bino og mammas gulleklump Lille Svin, broren til Ikke Fullt Så Lille Svin som da, for de som ikke kom fram til det selv, er marsvin.
Mens jeg, som vender all min overflødige kjærlighet mot min restrerende hamster (som jeg er sjeleglad ikke er et menneske, da hadde han nok endt opp som en av de bortskjemte drittungene på "My Supersweet 16"), overkompenserer mamma med å kjøpe to nye marsvin for hvert som dør. De to nye familiemedlemmene (350 kr hver) er SUPERnusselige og skal hentes i Drammen (1350 kr for togbillett) helgen etter vi kommer hjem fra København. De heter forøvrig Kornelius og Karamell. For de som er interessert kan dere lese mer om svinene på http://stedetmitt.blogspot.com/search/label/Marsvin-nytt.

Nye leker!

Jada, jeg vet det har vært dårlig med oppdateringer i det siste. Leiligheten har da vært uten internett!
Aanyways, det nærmer seg jul med stormskritt nå, og jeg er ferdig med nesten alle julepressangene. Da jeg var på en av mine rundturer på et av de lokale kjøpesentrene, gikk jeg selvfølgelig innom dyrebutikken. Der fant jeg noe jeg simpelten ikke kunne la være å kjøpe til lille turbohamster! Jeg har allerede kjøpt en liten julekrans han kan ha på burdøra si når jeg endelig får pyntet, men jeg syntes det ble for stakkarslig. Så det jeg da altså kjøpte til ham i tillegg, er en julesovesokk. Han fikk jo selvsagt prøvekjøre den og det virket som han stortrivdes i den! Han var særdeles vanskelig å få ut igjen.

Hvil i fred, lille Bino..

Bino døde 6/11 2008. 

Vi vet ikke sikkert hva han døde av, men mest sannsynlig var det en hjerneskade.  Han har tidligere, for tre dager siden, vært utrolig slapp og likegyldig. Vi tok ham ut av buret og satte ham på gulvet for å se om han var interressert i å spise eller løpe litt rundt. Han ga veldig liten respons på dette, han satt bare og gnagde på en cornflakes-bit, og brydde seg hverken om solsikkefrø eller agurkbiter, noe som han vanligvis elsker. 

Jeg søkte litt på nettet og fant ut at han hadde symptomer på sjokk, noe hamstere kan få av enten fall eller helt uprovosert. Det vi kunne gjøre for å hjelpe ham, var å holde ham varm og gni kroppen hans for å få i gang blodsirkulasjonen igjen.  Dette gjorde Marius i kanskje en halvtime og da kviknet den lille til igjen. Ikke helt på topp enda, men da Bino beit Marius i brystvorta konkluderte vi ,at vi trygt kunne gå å legge oss for natta.

Neste dag ringte vi for sikkerhetsskyld dyrlegen og fikk time idag klokken 11.00. Dyrlegen kikket på både Turbo og Bino og sa at begge virket sunne og friske. Siden Bino hadde kviknet til så fort, skulle vi ikke bekymre oss for noe.

Senere, da Marius og jeg gjorde oss klare til å gå på konsert, fant jeg ham sovende i matskåla si. Jeg syntes han var så søt der han lå, at jeg knipset noen bilder av ham. Da han ikke reagerte på blitsen og jeg så at øynene hans var åpne, tenkte jeg bare "åh nei.. ikke igjen". Vi tok ham ut av buret og pakket ham inn i teppet igjen og begynte å gni. Han lå bare helt rolig og vi kjente at han ble kaldere. Etterhvert vet vi ikke helt hva som skjedde med ham. Det så ut som om han fikk brekninger, men det kan også ha vært kramper. Da disse ga seg, la jeg han i reiret sitt og lot ham få fred. 

Et kvarter senere var han allerede begynt å bli stiv.

Hvil i fred lille Bino. Vi var så glade i deg. Du fant en vei inn i hjertene våre med èn gang, og der kommer du også til å bli.