Operasjon #3

Jeg har slitt med en særdeles kranglete og vanskelig tå de siste uhm... nesten tre årene. Skal ikke gå i detaljer men jeg skulle da altså gjøre "et lite inngrep", som det heter så fint, som er en rutineoperasjon.

Jeg har gjort dette to ganger før, første gangen funket ikke lokalbedøvelsen så det var jo ikke en så veldig hyggelig opplevelse. Derfor måtte jeg også gjenta det noen måneder senere. Den neste gangen fikk jeg en utrolig koselig kirurg som forssåvidt var en slik en typisk "rastaman". Jeg fikk MASSE bedøvelse og alt gikk egentlig ganske bra. Men jeg gikk "for sikkerhetsskyld" til fotterapeut noen måneder senere og hun klarte å fucke alt up igjen så here I am.

Jeg fikk time 07.30 en fredagsmorgen. Flott. Jaja, Marius ble med meg på sykehuset og der ble jeg sendt opp i 2. etasje på dagbehandlingen. Hmm, jaja, jeg hadde bare vært på kirurgisk poliklinikk tidligere jeg.

Da jeg kom opp ble jeg hentet av en sykepleier som ledet meg inn på et avlukke med forheng foran. "Her skifter du til dette, klærne dine henger du fra deg i skapet."... Uhhm... uuki, tenkte jeg. Dette var noe nytt, jeg hadde da ikke trengt å skifte klær tidligere. Jeg bare la meg på opperasjonssengen og brettet opp buksa litt, før! Jeg begynte å bli litt nervøs mens jeg skiftet. De visste vel at jeg bare hadde en liten tå å få fikset på?

Da jeg ikke burde ha verdisaker liggende i skapet, måtte jeg gå å levere disse til Marius som satt å ventet i gangen utenfor. Da slo en ny urovekker til: Sykepleieren vendte seg mot Marius og sa "Du kan velge hvor du har lyst å vente, du kan sitte her eller så har vi et venterom inn den døra".... What??? Marius kunne ikke være med?? Jeg følte meg rimelig lurt der jeg sto i min lyseblå sykehuspysj. Ikke nok med det, Marius sa bare at han gikk på skolen imens så skulle jeg ringe når jeg var ferdig. Og på toppen av hele denne altfor kvalmende bløtkaka kl. 08.00 på morgenen, dro han frem mobilen og knipset et bilde av meg bare for å ha foreviget dette øyeblikket!

Etterpå fulgte jeg etter sykepleieren inn på et venterom for oss som var soon to be operated. Der fikk jeg en smertestillende pillecoctail og en stressless jeg kunne vente i. Etter ca ti minutt ble mitt navn ropt opp og jeg reiste meg og snudde meg mot døra. Der stod det 3-4 leger og sykepleiere jeg måtte hilse på og så ble jeg geleidet inn på en operasjonsal der jeg hilste på 2-3 til. Anestesilegen spurte om min "har hatt dårlig effekt av lokalbedøvelse"-kommentar på papirene mine. Jeg fortalte, og hun sa at dette skulle gå fint. Jeg svelget snøftet mitt, og la meg på operasjonsbordet.

Jeg ble bedt om å legge armen min på et armlene der jeg skulle få en sånn sprøyte inn i oppsiden av hånden. Jeg takket Gud for at jeg ikke har sprøyteskrekk der jeg lå å visste at jeg snart kom til å få to til med lokalbedøvelse som er svært ubehagelige. Men samtidig klarte jeg ikke å la vær å bli litt mer avslappet der jeg lå i pysjen med 6-7 personer som alle var der for at min lille tå skulle bli bra igjen.

En dame kom og la en sånn grønn operasjonsduk over meg, festet en pulsmåler-klypeting på fingen min og klistret tre hvite klistre-saker med ledninger på, på brystet mitt. Svært så skikkelig dette skulle være, tenkte jeg. Dette er jo nesten sånt man ser på tv! Tidligere var det bare "opp på sengen, brett opp buksa og ligg stille". Jeg klarte ikke å la vær å bli litt fascinert. Og veldig takknemlig.

"Nå blir du litt susen", sa hun som hadde festet inn-i-hånden-sprøyta og fant frem en sprøyte og presset innholdet inn i hånd-sprøyta. "Susen?", spør jeg og 2-3 sekunder etter kjenner jeg den herlige følelsen du får når du har vært på fest et par-tre timer og begynner å bli VELDIG pratsom.

Kirurgen fortalte hva han kom til å gjøre og jeg hørte bare halveis hetter, jada jada, jeg er veteran, kompis. "Nå kan du gi resten", sa en lege til damen med valiumen. Jeg kjente en dyp takknemlighet ovenfor denne damen.

Lokalbedøvelsen kom, og det ble klippet, skjært, og skrapet. Jeg kjente absolutt ingenting. 15 minutter senere var jeg ferdig. Jeg ble trillet i rullestol til recovery-rommet der jeg måtte vente i en halvtime før jeg fikk gå. Samme sykepleieren som hadde hentet meg inn, fulgte meg også ut og gav meg to sterke smertestillende tabletter før jeg gikk. Disse trengte jeg aldri, lokalbedøvelsen min varte til langt på natt!

Jeg syter slett ikke hvis tåen min må oppereres igjen!